Noen ganger merker jeg at det strammer seg i brystet og jeg blir sikkelig sint inni meg. Meg bare inni meg. Fordi jeg holder det alltid på innsiden. Lar det aldri slippe ut. Sinnet kommer sjelden til overflaten. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å tenke at dette kanskje er dumt. Men så sier jeg til meg selv at andre ikke har noen grunn til å se at jeg er sint og lei meg. Det får jo være min sak det. Men følelsen er der. Følelsen av å ikke bli hørt, når jeg endelig har noe jeg vil si høyt. Men jeg har jo lært meg å leve med det, så det går vel bra.