Jeg er glad, igjen. Noen ganger så får jeg slike lykkelige øyeblikk, hvor bare alt er bra. I dag følte jeg det slik når jeg hadde gått av bussen og var på vei hjem. Så der går jeg da, nedover Askeladdveien og ser utover Tr.Heims fjorden, og kan ikke unngå å smile bredt. Så begynner det jammen meg og snø; kan det bli bedre? Jeg gikk da der og tenkte på ting som hadde skjedd på skolen i dag; at Ingeborg insisterer på at jeg må hate Hitler. Ikke misforstå nå da. Jeg er aå absolutt i mot nazismen og facismen, men Hitler er død; han har råtnet bort. Jeg har bitte litt problemer med å hate noen som mest sannsynlig ligner mer på jord enn på et menneske (jeg vetke helt hvor lang tid det tar for en menneskekropp å råtne jeg, men dere tar poenger). Jeg misliker Hitler veldig veldig veldig veldig veldig veldig veldig veldig veldig veldig veldig veldig.. jaok, dere skjønner hvor jeg vil. Men hate en klump jord? Ehh.. «hate» er et sterkt ord altså, og en klump jord fortjener ikke den benevnelsen fra mine lepper. Det jeg tror jeg hater i denne sammenhengen – 2. verdenskrig og slikt – er nok menneskeheten selv. At mennesker kan gjøre slike ting, tenke slike tanker. Det er vel det som sjokkerer meg mest. Men samtidig er jeg veldig imponert over menneskeheten; de som gjorde motstand mot alt dette. De som torde å sette seg opp mot de som da tilsynelatende bestemte. Det er beundringsverdig det!
Men nå ble dette litt dystert og alvorlig igjen; jeg er jo glad!
Dette bildet har egentlig ingenting med det som står over å gjøre, men jeg blir glad av det. Kate Bush er jo bare nydelig.
Og en ting til; hvis jeg får mareritt i natt, så er det Ingeborg sin skyld.. hihi^^
