Nå for tiden fremstiller du deg selv som den som alltid sa i fra når du så at andre ble mobbet og plaget. Som den sterke og modige. Men hvor var du når det var mine sko noen hadde kastet i do. Når det var mitt skap noen hadde skrevet ordene emo, hore og støgga på med svart tusj. Og når det var meg folk ropte nedsettende kommentarer etter i gangen. Hvor var du da, du som var så modig?

Har du også opplevd at den du så på som din venn plutselig forandret seg så mye at vennen din rett og slett ble borte? Eller at vennen din ikke egentlig kjente deg så godt som du selv kanskje trodde?